Rene Descartes

Hva han legger i begrepet meditasjon, og link opp mot Platon

Født 31. mars 1596 i La Haye i Nordvest-Frankrike
Død 11. februar 1650 i Stockholm

Stikkord:
– Regnes som den “moderne filosofiens far”
– Fire ideer: Kartesisk tvil, det kartesiske cogito, kartesisk dualisme og kartesisk mekanisme.
– Matematiker, vitenskapsmann: ivrig student av anatomi, fysiologi og optikk.
– Strebet etter en universell metode å frembringe sannheter på.

Livsforløp:

– Ti år gammel: sendt til jesuitt-gymnaset i La Fleche, der han studerte til han var 18-19 år. Var misfornøyd med filosofi-standarden her.
– Eksamen i juss i Poitiers da han var 22 år gammel.
– Brukte de neste årene til å reise, jobbet bl.a. som soldat for hoffene i Holland og de nå Tyske områdene.
– 10. november 1619 oppholdt han seg i Ulm i Bayern, der han fikk en slags åpenbaring om “et fundament for vidunderlige vitenskaper”
– Ble kjent med en rekke vitenskapsmenn og filosofer i hans par år lange opphold i Paris.
– Flyttet til Holland i 1629 for å få fred til å tenke og skrive.
– Flyttet til Stockholm høsten 1649 for å bli dronning Christinas privatlærer. Døde av lungebetennelse.

Hans viktigste verker:
1628 – “Regler for å ledsage den medfødte fornuft”
1633 – “Universet” og tillegget “Avhandling om mennesket”
1637 – “Optikken”, “Meteorologien”, “Geometrien”. Disse avhandlingene hadde som innledning “Diskurs om metoden for å bruke fornuften riktig og søke sannheten i vitenskapene”
1641 – “Meditasjoner om den første filosofi”
1644 – “Filosofiens prinsipper”
1649 – “Sjelens emosjoner”

 

Descartes’ metode og metoderegler
Descartes ønsket å kombinere matematisk og filosofisk metode, for å løse filosofiske problemer. Mens matematikken arbeider fra enkelt til sammensatt, gjør filosofien det motsatte. Descartes utarbeidet en tretrinnsmetode:
(1) man starter med et sammensatt og uoversiktelig filosofisk problem, som gjennom analyse blir
(2) enkle og innlysende sannheter, som gjennom syntese blir
(3) sammensatte, men uproblematiske sannheter.
Descartes la meget vekt på å være omhyggelig i sin metode, bl.a. å aldri godta noe for å være en sannhet med mindre det var helt umulig å tvile på (gjennom bevisføring), og å dele opp problemer og sannheter så mye som mulig for videre analyse.

Metodisk tvil
En av Descartes’ filosofiske hjørne-sten, innebærer at for å oppnå visshet må man betvile alt som kan betviles. Denne tanken er nok fremprovosert av datidens tankegods, hvilket jeg øyeblikkelig kommer til: For å unngå usanne oppfatninger forkastet han:
(1) sansebasert kunnskap fordi sansene kan bedra oss
(2) autorisertbasert kunnskap, fordi lærde strides og selv eksperter kan ta feil
(3) fornuftsoverveielser, fordi man kan gjøre feil, for eksempel i matematiske utregninger
(4) kunnskap generelt fordi den kan være illusorisk, noe han beskriver gjennom drømme-argumentet:
Ifølge drømmeargumentet kan liver være en drøm, og vi mangler kriterier for å teste om sanseinntrykkene er en del av den slik drøm. I tillegg snakker Descartes om en demon som er på bestandig tokt for å villede oss.

Cogito-setningen
Siden tenkningen forutsetter et tenkende vesen, sier og vet Descartes at “jeg tenker, altså er jeg til”. Dette en av tre innlysende sannheter. De to andre er årsaksforestillingen, det er ingen virkning uten årsak og det er ikke mer i virkningen enn i årsaken, og gudsforestillingen, som er en klar og tydelig forestilling om et fullkomment vesen. Ifølge Descartes’ kosmologiske gudsbevis kan kun et fullkomment vesen forårsake forestillingen om et fullkomment vesen. Noe fullkomment kan ikke stamme fra noe ufullkomment. Siden bare Gud er fullkomment, må Gud være årsak til forestillingen, ergo eksisterer Gud.

Dualisme
Descartes’ dualisme består i påstanden om at det fins to grunnleggende substanser, sjel (fornuft) og legeme (sanselighet), disse to kan ikke reduseres til å være kun en ting.

Rasjonalisme
Descartes anså den empiriske viten som tilfeldig og usikker, og ikke til å stole på ettersom at våre sanser er istand til å bedra oss. Veien til sannhet er ifølge Descartes rasjonalismen, og han satte sin lit til analyse og argumentasjon, grunnleggende antakelser som ikke er gjenstand for testing, samt metodereglene.

Descartes’ mekanistiske verdensbilde
Descartes mener at naturen kan beskrives ut fra mekanistiske og matematiske lover. Selv om han søker etter å forklare mange av menneskets funksjoner som mekaniske, setter han grensen ved språkevnen, fordi ingen maskiner kan håndtere begreper på samme måte som et menneske.

Problemer
(1) Descartes har problemer med å redegjøre for interaksjonen mellom sjel og legeme, idet han påstår at dette foregår i konglekjertelen, hvilket strider mot hans syn på å eliminere usannheter gjennom rasjonelle metoder fremfor sanselige obduksjoner; hvordan kan man se noe åndelig i noe fysisk?
(2) Descartes argumenterer sirkulært når han hevder at for å vite at Gud eksisterer, må man stole på den klare og tydelige ideen om Gud, samtidig som han hevder at for å vite at klare og tydelige ideer er sanne, må man vite at Gud eksisterer og ikke lurer mennesket.
(3) Det er tvilsomt om det er mulig å tvile så radikalt som Descartes gjør, fordi den komplekse språkhandlingen “å tvile” forutsetter både språkevne og massiv kunnskap for øvrig

Linken til Platon…ihvertfall en av dem
Hvis jeg skal trekke noen umiddelbar link til Platons tanker, må det være den om den medfødte sans, eller ide, for å kunne se (rasjonalistisk) de rette sannheter, dvs, det som ligger til grunn i alle mennesker. Platon hadde mange tanker om nettopp dette, bl.a. om musikken. For Platon var visse musikalske intervaller urokkelige uansett den respektive utøver, hvilket også matematisk lot seg uttrykke i de enkleste forholdene. Også rytmen var for Platon en universell faktor, hvilket lot seg bevise gjennom spedbarns reaksjoner på en taktfast vugging: barnet faller til ro.

DESCARTES OPPGAVA
s. 115 blå: 3
s. 117 blå: 9