2 forelesninger om Beethoven 16. og 17. januar 2006
Beethoven generelt ifølge Asbjørn Ø. Eriksen:
1) Fremstod som den geniale, frie og uavhengige kunstner
2) Hans verker innfridde forestillingen om musikk som opphøyd og grenseoverskridende
3) Etablerer ideen om utvikling og sammenheng mellom satser (drama).
SYMFONI – TONALT DRAMA!
– Mere aksentuert dynamikk, “bytter om” på tung og lett taktdel
Analytiske innfalssvinkler:
Intensjon (komponisten)
Struktur (Verket)
Resepsjon (Lytteren)
Eroica
1) Hva er nytt i form og stil i forhold til Mozart og Haydn?
2) Hva fremstiller satsen?
– Slemme Beethoven modulerer slemt i forhold til normen fra klassikken som er grasiøst og elegant.
– Stil-assosiasjon til de franske fanfarene – militært
– Positiv heroisme
– Viktige partier:
Gj.f. – Masse dimmer > Napolitansk subdominant (e-moll) > den Beethovenske nonen > løses opp til vanlig D7
Eksposisjonen vs. reprisen – hovedtemaet “løses opp” i stedet for å modulere.
2. sats: Modell for senere symfoniske sørgemarsjer.
3. sats: Scherzo. Skrur opp tempoet dramatisk mye.
Første forelesning om Platon – 17. januar 2006
Platon generelt
– Kvinnenes stilling i en stat
– Platon argumenterer meget mye
– Han var en allsidig forfatter; skrev tragedier i sine unge dager men fikk tidlig øynene opp for filosofi. Hans samtaler bærer preg av hans skrive-kunnskaper.
– Alle hans dialoger er bevart
– Filosofi blir til som fag med Platon
– Dialogene inneholder et multivinklet kritisk syn på innholdet. Gjelder dette for alle hans “perioder”?
– Platon var “elev” av Sokrates. Sokrates selv ville ikke bli pålagt å være lærer, og det er derfor rimelig å si at Platon aldri var noen elev i så måte.
– I hans dialoger er samtalepartnerene fiktive (gjelder dette alle mon tro?). Sokrates gjøres til en karakter – protagonist.
– “Lovene” er det siste Platon skriver. Alle hans andre verker er i en kronologisk ugjennomseelig tåke.
Platons 3 perioder
Tidlig: Problemperioden. Han legger ut en del filosofiske problemer som er vanskelige å gi noe svar på.
Mellom: Prøver å komme med svar.
Sen: Ser kritisk på de løsningsforslagene han har frembrakt tidligere.
Viktig: Ikke trekk noen kronologiske linjer!
De tidlige dialogene er karakteristiske:
– Sokrates kommer i dialog med en ikke-filosof. Gjerne en person som står statusmessig høyt i samfundet.
– Sokrates reiser et spørsmål. “Hva er dyd?”
– Sokrates’ samtalepartner mener å vite det. Sokrates eksaminerer forslaget. Dette fører som regel til at personen modifiserer forslaget et par ganger.
– Som oftest innrømmer eksplisit eller implisit samtalepartneren at han ikke aner.
– Disse problemstillingene er utelukkende av etisk karakter (dyd, mot, måtehold, fromhet osv).
Menon – Hva er dyd?
Viktig å dele inn i 3 deler:
1) Strukturmessig identisk med tidligere dialoger.
2) Mindre del. Episode med en slavegutt. Et helt annet tema.
3) Den opprinnelige diskusjonen gjenopptas. Nå kommer man litt videre. Prøver seg på et svar.
Når er denne dialogen skrevet? Foreleser mener å vite at den hører til den såkaldte “mellom”-perioden. Hvorfor? Jo, fordi istedet for å avslutte etter å ikke komme videre i diskusjonen (eller enveiskjøringen fra Sokrates’ side red. anm.), bringes en avstikker på banen, slavegutten. Denne samtalen bringer en ny måte å se problemstillingen på, og nærer til en videre diskusjon om det opprinnelige emnet. Platon har altså en idé om hvordan å gå videre. I hans tidligere dialoger er det typisk at dialogen avsluttes etter det vi i Menon-dialogen kaller første del.
Erkjennelsesteori (fikk ikke så mye ut av dette ennå…)
Menon-dialogen:
|Spørsmål—————>———>————>–erkjennelsesteoretisk forvansket|svar?
notater 