Romantikken

1) Den musikkhistoriske epoken “romantikk”: Tidsavgrensning og begrepsforklaring

2) Grunnlaget for epokens enhet

Selv om epokens mange fremtredende komponisters og utøveres svært forskjellige idealer og stiler, kan man likevel prøve seg på å trekke noen likehetstrekk som vil være samlende.

a) Et av disse er den oppblomstrende virtuositeten på instrumentene, den svært idiomatiske komposisjonen. Liszt på klaver og Paganini på fiolin.

b) Den voldsomme besvisstgjøringen på musikkens vesen, og prøvelser på å beskrive dette. Tanker som at musikk er et universelt språk, da særlig den instrumentale musikken. Hanslick (1825-1904):

“I forhold [motsetning] til arabesken er følgelig musikken i virkeligheten et bilde, men et bilde hvis gjenstand vi ikke kan utrykke i ord og innordne under våre begreper. I musikken er det mening og konsekvens, men av musikalsk art; den er et sprog vil taler og forstår, men som vi ikke er istand til å oversette.” (Ibid. s. 63/s. 57.)

E.T.A. Hoffmann (1776-1822), jurist og fantast, og musikkritiker. Innleder denne bevisstgjøringen ved å benytte ikke allerede begreper og tekniske analytiske metoder for å beskrive musikk.

c) ??

3) Noen typiske romantiske sujetter

a) Fortidsdyrking. Mendelsohn “gjenoppdager” J. S. Bach i 1829 med hans oppsettelse av Mattheüs pasjonen. Også Mendelsohns overgang mellom 3. og 4. satsen i 5. symfoni knytter han bånd med foritden ved å sitere “Gud han er så fast en borg”.
b) Det fantastiske og overnaturlige.
c) Tilværelsens “nattsider” – det uhyggelige og groteske. Berlioz’s “Symphonie Fantastique”
d) Det fremmedartede og eksotiske. Rimskij-Korsakov – Symfoni nr. ? “Antar”. Modalt, eksotisk skala, frasering, harmonisering.
e) Naturen, spesielt den ville og uberørte. Grieg – “Aften på høyfjellet”.

4) Kunstnerens forhold til publikum

5) Spaltingen mellom det “seriøse” og det “lette”
I Klassisismen: Mer funksjonsmessig enn stilistisk skille mellom “lett” og “seriøs” musikk.
I Romantikken: “Seriøs” musikk: Opera, symfoni, symfonisk dikt, strykekvartett, sonate, o.fl. Den “lettere” musikken omfattet operette, dansemusikk, populære arrangementer av “tyngre” stykker og såkalt salongmusikk.

6) Genrepreferanser

7) Form og stil

8) Viktige strømninger på 1800-tallet

a) De konservative (“klassisistene”):
Sterkt tradisjonsforankret. Dyrker de klassisistiske genrer og formprinsipper. Mendelsohn-Brahms linjen.
b) De radikale:
Opptatt av musikalsk framskritt, at musikk skal være nyskapende i form og stil. Berlioz-Liszt-Wagner linjen
c) Nasjonale skoleretninger:
Opptatt av at musikken skal ha nasjonal karakter og identitet. Norge: Grieg. Finland: (tidlig) Sibelius. Russland: Borodin, Musorgskij, Rimskij-Korsakov. Tsjekk(oslovak)ia: Smetana, Dvorák. Osv.